EFTAs overvåkingsorgan ESA mener norske eierskapsbegrensninger for fiskeoppdrett er i strid med EØS-avtalens regler om fri etablering. I dag er det som kjent ikke lov for et selskap å eie mer enn 25 prosent av den totale biomasse. Fører ESAs vurdering til at eierskapsbegrensingen forsvinner, kan vi i prinsippet ende opp med at kypriotiske John Fredriksen eier hele oppdrettsæringen i Norge. Er det i tilfelle så ille?

Det var i 2010 at Marine Harvest klagde Fiskeri- og kystdepartementet inn for ESA. De eier i dag cirka 22 prosent og ønsker å stå for en enda større andel av norsk lakseproduksjon, og mener eierskapsbegrensningene strider imot EØS-regelverket. ESA har sendt Norge et «letter of formal notice». Det betyr at ESA ber Norge om å endre regelverket. Videre saksgang er at Norge har to måneder på seg, til å argumentere for sitt syn.

Sakens videre gang avhenger av det norske standpunktet. Hvis Norge ikke er villig til å endre regelverket, og ESA fortsatt mener deres vurdering er den riktige, kan ESA ta saken til EFTA-domstolen for endelig avgjørelse.

I den uformelle korrespondansen mellom ESA og Fiskeri- og kystdepartementet kommer det fram at FKD mener fiskeoppdrett ikke er innenfor EØS-avtalen. På samme måte som fiskerinæringen er holdt utenfor.

Dagens eierskapsbegrensning er ment å sikre en blanding av små og store aktører i bransjen, noe som er viktig for mange lokalsamfunn.

Hele bakgrunnen for næringen var at det skulle være en distriktsnæring, som gir ringvirkninger i lokalsamfunnet. Enkelte mener disse ringvirkningene kommer enten eieren sitter på Kypros, eller på Lovund. Likevel er det tendens at dagens laksekonger som bor i kommunen der de driver oppdrett, yter litt ekstra til lokalsamfunnet.

Aftenposten hadde for en tid siden oversikt over oppdrettere med formue på over 100 millioner kroner. På denne listen sto det navngitt 15 ”laksekonger”, men det var også en god del navn på lakserikinger med over 30 og 10 millioner i formue. I dag er det ikke mange som puster Marine Harvest i ryggen, men næringen er neppe ferdig konsolidert. Dersom ESAs vurdering blir tatt til følge, vil det være fritt fram for andre store selskaper å bli større. Jo større disse blir, desto færre blir igjen i bransjen. Det kan bety færre svømmebasseng og idrettsanlegg i lokalsamfunnene.

Dagens struktur, med en blanding av store og små har vist seg å være vellykket. Ennå har næringen en distriktsprofil – ikke bare i produksjon men også i samfunnsmessige ringvirkninger. Slik bør det fortsatt være.