Retten til evigvarende fiskekvoter er et tema som ofte dukker opp i våre spalter.
Tidligere fiskeriminister Svein Ludvigsen bestemte at gratis tildelte fiskekvoter skulle være evigvarende, underforstått at vilkårene for å få lov til å drive fiske overholdes. I hans år som minister ble det også gjort en innsats for å få ned antall fiskebåter, for å begrense overkapasitet og skape mer lønnsomhet i flåten. Måten han stimulerte til det på, var å si at dersom en fiskebåt ble tatt ut av fisket, og kvotene overført på en annen, skulle begge kvotene på den båten de var samlet på, være tidsuavgrenset.

Tre år etter at Ludvigsen bestemte dette, gikk regjeringen i 2007, med Helga Pedersen som fiskeri- og kystminister, tilbake til ordningen med tidsavgrensing på kvotene. Inkludert tilleggskvotene som var skaffet på båter i perioden da ordningen med evigvarende kvoter gjaldt.

Begrunnelsen var å sikre fellesskapets styringsrett over fiskerressursene, og understreke at fiskekvotene er fellesskapets eiendom.

Regjeringen ville også hindre konsentrasjon i eierskap til ressursene, og skape grunnlag for en allsidig flåte. De som ble rammet av tilbakekallelsen protesterte.

Vi har fulgt den såkalte ”Vollstaddommen” i to rettsinstanser. Begge har gitt rederiet medhold i at kvoter som ble strukturert i perioden hvor disse skulle være evigvarende, fortsatt skal være evigvarende.

Det er et viktig prinsipp at lovendringer ikke skal ha tilbakevirkende kraft. Men det er også et viktig prinsipp at fisken i havet ikke skal tilhøre noen få utvalgte til evig tid. På grunn av god forvaltning har vi ennå sunne, reproduserende fiskestammer i havet utenfor vår langstrakte kyst. Det er en av grunnene til at vi stadig leser om rekordår for fiskebåtrederne. Ingen har noe imot det, men det koster å være best i fiskeforvaltningklassen. Lønn til havforskere, Kystvakta, fiskerioppsyn, utdanningsinstitusjoner, ivareta og pleie internasjonale relasjoner.
Disse utgiftene dekker storsamfunnet via skattebetalerne. På denne måten tar storsamfunnet ansvar for at fiskerne hvert år ikke henter ut mer enn det som er forsvarlig, og sikrer at ressursen varer langt inn i framtiden.

Uten denne forvaltningen ville ikke de evigvarende, private kvotene være like mye verdt år etter år. Da er det ikke urimelig at storsamfunnet fortsatt ønsker å sikre at ressursene, som forvaltes av staten, i utgangspunktet tilhører hele samfunnet.
Det blir spennende å følge med på om staten anker ”Vollstaddommen” til Høyesterett, og om det følger flere liknede saker enten det blir det ene eller andre utfallet.