Vi skal ikke lengre tilbake enn til årene 2006 og 2007 for å finne paralleller til 2010 og 2011. I 2006 var det gode priser på laks og stor optimisme, avløst av fallende priser og stort verdifall i 2007. Lakseprisene lever i takt med et marked som veksler mellom å være underforsynt, til å være overforsynt. I gode år legger oppdretterne pengene i merdene, og lar dem yngle til enda mer laks året etter et toppår.

Likevel vil vi glede oss over den enorme utviklingen i 2010. Den er tegn på en utvikling i en næring som fortsatt klarer seg godt i Norge, til tross for vår oljeøkonomi. Til tross for opp- og nedturer har også sjømatnæringen i årene fra 2004 til 2010 økt i verdiskapning med nær 20 milliarder kroner, eller 70 prosent på disse sju årene. Få andre næringer kan vise til tilsvarende vekst, og det er laksen som er den klart raskest voksende delen.

Men, det er ikke alle deler av sjømatnæringen som lever like godt. Fiskeforedlingen har hatt det tøft i mange år, og verdiskapningen fra denne sektoren er ikke blant de høyeste her til lands. Snarere tvert imot. Fiskeindustrien ligger blant de laveste sektorene i norsk næringsliv, på linje med øvrig næringsmiddelindustri, papir- og trevareindustri, men bak fiske og fangst, og langt fra havbruksnæringen her til lands.

Fiskeindustrien sysselsetter imidlertid 9.300 personer og er slik sett en viktig faktor i økonomisk svake distrikter. Sysselsettingen har i tillegg holdt seg ganske jevnt over flere år, i motsetning til fiske og fangst, som har mistet 15 prosent av arbeidsstyrken siden 2004, og havbruk som til tross for sin sterke vekst, bare har økt med rundt 1000 årsverk siden 2004, til å telle 4.600 årsverk i 2010.

For fiskeindustrien handler det om å finne en ny giv. Røkke-selskapet Norway Seafood er ikke bare et symbol for statlig styringsrett over trålerkonsesjoner, gitt som distriktsstøtte. Selskapet er også et eksempel på hvor ille det står til med foredlingssiden i norsk sjømatnæring. Blir det ikke funnet en god løsning for industrien, kan det være det samme med trålkonsesjonene. Det tror vi Røkke har innsett, men ennå ikke våre styrende myndigheter.

Verdiskapningen er stor og raskt voksende i sjømatnæringen. Men, den går for mye i rykk og napp. Det er en næring underlagt streng politisk og forvaltningsmessig styring. Det spørs om ikke det må lempes i denne styringen om et enda større potensial skal tas ut. Vår kyst og hav gir oss nærmest uendelige muligheter.

For å utløse mulighetene må det gis større rom for nytenkning. Som i havbruksnæringen. Sjøl om det også kan gi oss opp- og nedturer .